Møt dagen med et smil..yessda:)

Vero-Barnehagebarn

Startet med en bråvåkning av mobil-vekker-klokken min, slengte av meg dynen, men fant ut at det var jævli kaldt, så tullet dynen rundt meg igjen og gikk løs på klesskapet i halv mørke med søvn i øynene og håret til værs. I et bevistløst øyeblikk trakk jeg ut klærne og løp inn på badet så stille jeg kunne. Kan ikke vekke dem andre i huset når dem kan sove lenge.
Så meg selv i speilet, og det er fader ikke lett å begynne dagen med «god morgen solstråle» når det ser ut som man har festet i fire dager (noe jeg ikke har gjort, har heller vært det motsatte.)
Frokosten ble inntatt og tennene pusset, da måtte jeg løpe ut døren, er jo alltid like flink til å beregne tid (selv om klokken er stillt 10 min frem ikke sant..) og ble som vanlig 10 minutter forsinket, og dette ikke følge den klokken som går ti minutter for fort, for den hadde jeg allerede vært VELDIG seint ute på.

Ned de ti første trappetrinne gikk veldig greit, værre med de 14 neste, de holdt jeg på å stupe ned, for joda, der hadde det jammen fryst i løpet av natten gitt, speilblankt belegg nedover de gjenstånde trappetrinnene (vi har da 59 tilsammen), jeg tviholdt i gelenderet og angret sånn midtveis på at jeg ikke hadde tatt meg tid gå opp igjen for å hente broddene (yes, sånne som gamle damer har) og feste under skoene. Kom meg nesten helskinnet ned, bare to blåmerker på fingrene etter å ha holdt godt fast. Vel nede, så begynte selvsagt nedstigningen på den hersens lange bakken som jeg også må ned. Der var det ikke så mye mindre is, og igjen angrer jeg på at jeg ikke gikk etter broddene, men tanken på at jeg ikke har god tid, og å gå mini-stoltzen opp igjen, nei, den tanken slang jeg fort fra meg igjen og sklei nedover de første meterene. Klarte å løpe litt før neste bakkenedstiging begynte, Der stod en nabo og skrapte bilen, spurte om jeg ville sitte på ned bakken, men siden han akkuratt hadde begynt å skrape bilen, og sekundviseren på klokken fikk fart på seg, takket jeg høfflig nei og sklei videre nedover, for å begi meg ut på SYKKELSTIEN i mørke, med psyko syklister og klink-is.

Kort versjon av den lange historien, jeg kom meg i livet og ingen blåmerker rikere på jobben, rundet hjørnet på barnehagen og tittet inn vinduet til første avdelinge, ingen barn, to voksne. Neste avdeling, fire barn, to voksne.. min småbarnsavdeling, et barn, en voksen. Til vanlig pleier det å være en 5-6 til frokost da, men siden vi i Bergen har høstferie, er det noen barn som er borte fra barnehagen. Den lille så meg i vinduet og kom med et digert smil og jeg kunne høre bablingen når jeg kom inn døren. Tenk, vi ble bare 5 barn i dag (skal være 9 barn egentlig.) Vi har hatt en super dag ute, selv om det har vært en kald høst dag. På slutten av dagen ble jeg angrepet av 12 store barnehage barn da, endte opp med at jeg snubla, datt og fikk alle 12 over meg som hylte «ta Makaronia, ta makaronia!!!» Ble liggende å spise grus en ti-femten minutter til en mor kom og reddet meg. Det er rett og slett ekstremsport å jobbe i barnehage. I dag har jeg også smelt både hode i åpne skuffer og dører på jakt etter 0-3 åringen på sko-gjemming i avdelingen.

Skulle ønske jeg var et lite og bekymringsløst barnehage barn igjen! Blitt kjørt av mamma i barnehagen, hatt en stødig hånd å holde i mens jeg skulle fote meg nedover trapper, bakker og skumle sykkelstier.

Er jeg glad det er helg da!!!

Ser dere X-Factor i kveld?

Veronica S