Give your dog your heart and he'll give you his…

(Meg og min Lexie)

Hele livet har jeg hatt hund rundt meg, da jeg var baby hadde mormor og morfar hunden Tommy. Ikke verdens mest lydigste hund, han glefset til både meg og min bror noen ganger, han kunne ikke noen triks, han kunne ikke gå i bånd, kanskje fordi han en sjelden gang, kanskje 1 gang pr skuddår hadde bånd på seg. Han gikk løs hele tiden, spsite ikke hundemat, men alt som vi mennesker spiste og jeg tuller ikke når jeg sier at han var et levende bevis på at enkelte hunder tåler faktisk sjokolade. Han ble 16 år gammel, og han spiste sjokolade hver eneste dag! Tommy var virkelig en del av livet vårt, hver sommeferie, omtrent hver ferie sånn sett var vi hos mormor og morfar i Sunnfjord, og der var Tommy også, like glad hver gang vi kom. Han var den første vi hilste på og den første OG siste som fikk kos når vi reiste igjen. Min oldemor hadde alltid med seg sjokolade til han når hun kom, og det visste han. Jeg så barne-tv og delte likså godt kjærligheten og BUGG tyggisen min med han, først hadde jeg kjærligheten i munnen, så han osv.. han fikk halve BUGG’en min også. O’Boyen min delte jeg med han, først drakk jeg av glasset, så han, var bare sånn det var. Han sov under sengen min om natten hos mormor og de, snorket som bare det, og noen ganger lå han på beina mine slik at jeg ikke fikk snudd meg om natten og våknet brått.

Tommy var min morfar sin eneste «sønn», han var med på omtrent alt, fisketurer, bare ned i nøstet for å jobbe, gå tur, lage middag osv. Gikk trofast ved hans side, hørte på stemmen om morfar var streng eller glad, var med på butikken i bilen sammen med morfar, spiste alle måltider sammen med morfar osv. Var så artig å stå å se når morfar skulle i nøstet sammen med Tommy, morfar gikk først og Tommy trippende bak, noen ganger måtte morfar stoppe opp for å vente på han, for han skulle markere en stein som ikke var markert fra før av mens han luntet avgåde igjen for å holde følge med morfar. Som dere skjønner, så lever ikke Tommy mer, det året jeg fyllte 14 var det året Tommy bestemte seg for å forlate oss og heller løpe ung og frisk på de evige grønne enger under hundebein skyer. Vi fikk en telefon om at Tommy hadde hatt seg en skjelvebye og hadde sunket sammen på stuegulvet. Morfar måtte ta med seg sin gode venn til Dyrlegen, som var timer unna. Dyrlegen trodde ikke hunden var så gammel som den var, for Tommy har jo alltid løpt løs, gått ute og vært sprek hele sitt liv, så dyrlegen tippet han var yngre, men morfar fortalte at han var faktisk 16 år. Den dagen tror jeg var virkelig tung for morfar, og ikke bare for han, men for oss alle. Morfar fikk med seg sin gode venn i en eske, slik at Tommy kunne få bli begravd der han likte best å løpe da han levde. Den sommeren var det rart å komme ut til mormor og morfar, ingen Tommy kom løpende med en vaiende hale med en gang man steg ut av bilen, ingen tunge i øret, i nesen eller i øynene, ingen poter som satt fast i vesker eller kofferter…han var ikke der. Ingen som lå under sengen om natten og bjeffet i søvne eller dunket hodet sitt i sengeplankene, ingen som lå seg over beina om natten slik at man bråvåknet.

Men det skjedde faktisk en ting da jeg var i arbeidsuke i Sunnfjord, på skolen der mun kusine gikk og min mormor jobbet på SFO. Jeg var overlykkelig da jeg skulle få jobbe der ute i en hel uke, i min kusine sin klasse. Min kusine var kjempeglad, for hun skulle få sove hos mormor og morfar i en hel uke på rom med meg. Jeg ankom lørdagen husker jeg, og meg og mormor satt veldig lenge oppe for å se ferdig en film. Vi tente lys og det var kjempekoselig. Da filmen var ferdig, gikk jeg og la meg, mens mormor skulle slukke lys og tenne seg en røyk før hun skulle til sengs. Jeg listet meg inn på rommet der min kusine allerede var sovnet og jeg må ha sovnet ganske så kjapt. Etter en time står min kusine ved sengekanten min og skjelver. «Hørte du noe som bjeffet?» fikk hun frem mens hun grep hånden min og holdt fast. «Nei, jeg har ikke hørt noe som helst, du må ha drømt, for det er jo ingen som har hund i nærheten her nå». Plutselig hørte jeg noe svak bjeffing og et klynk og min kusine satte seg ned på sengen min og begynte nesten å grine. «Hørte du det nå da?», «Ja, det der hørte jeg, men det er jo ingen som har hund, kanskje det er han i klassen din sin hund som har sneket seg ut en kjempelang tur i nattetimene.» Sa jeg, så reiste vi oss og gikk gjennom gangen til stuen, da hørte vi et svakt bjeff til og vi mente at det kom fra terrasen, så kanskje hunden stod med terassedøren og ville inn. Vi gikk kjapt bort, men så ingen hund. Så hører vi tusling bak oss, og da vi snur oss, ser vi at mormor har glemt å slukke det ene T-lyset på salongbordet.  Jeg holder min kusine sin hånd og drar henne med meg bort og blåser ut lyset. Vi går og legger oss i min seng igjen, kjempetrangt, men ingen av oss turte å sove alene, for da vi kom på rommet vårt igjen, hørte vi tasling fra poter som gikk ned kjellertrappen og ble borte. Bjeffingen gav seg. Da vi vålnet om morgnen fikk vi vite av morfar at kjellerdøren til trappene hadde vært lukket hele natten. Vi begge kom frem til at det var Tommy som fortsatt passet på oss, og ville at vi skulle slukke lyset så det ikke skulle skje en ulykke.

Tre år etter hadde jeg en venninne med meg ut til mormor og morfar, vi skulle på bygdedans. Jeg hadde ikke fortalt venninnen min om hendelsen med hunden med tanke på at hun skulle tro jeg var helt teit, eller at hun skulle bli skremt. Vi var nesten fullt hus, for min tante og onkel som bor et annet sted i Sunnfjord hadde kommet også, så jeg lå på rom med venninnen min, samme rom som meg og min kusine hadde lagt på. Tante + onkel og barna lå oppe i huset de også, mens mormor og morfar sov i kjelleren. Da stod kjellerdøren åpen hele natten. Da vi gikk og la oss den kvelden, sverger jeg på at jeg kunne høre lyden av poter som for ned kjellertrappen etter mormor og morfar. Morningen etter så virket venninnen min ganske rar, litt urolig og jeg spurte om det var noe gale eller om hun kjedet seg. Hun lurte på om hun kunne fortelle meg noe uten at jeg kom til å tro at hun var gal. Jeg svarte selvsagt at hun kunne fortelle meg noe. Hun sa at hun hadde våknet på natten fordi hun måtte på toalettet. Hun hadde gått ned gangen på toalettet, og da hun skulle inn igjen på rommet turte hun ikke lukke døren helt igjen, så hun satte den inntill dørkarmen slik at det var mørkt likevel. Det hadde tatt en stund før hun hadde sovnet igjen, men plutselig hadde hun sett døren glippet opp litt mer, og hørt at noe kom inn på rommet. Hun hadde tent nattbordlampen, men så ingenting, hun tenkte at det kanskje var en småkusine eller fetter som hadde våknet, men de sov, for hun sjekket. Hun lukket døren inntil karmen igjen og la seg i sengen igjen og slukket nattbordslampen. Da hørte hun noe under min seng og mente hun hadde sett to øyne i det hun hadde slengt et blikk under. Hun hadde blitt litt skremt så hun la seg med hodet mot veggen og lukket øynene. Hun våknet før meg og det første hun hadde gjort var å se  under sengen min, der var det ingenting. Jeg fortalte at hun kunne bare roe seg ned, for en rar hendelse hadde skjedd tidligere med potelyd. Jeg fortalte henne om Tommy, og at jeg var skråsikker på at sjelen hans titter innom en gang i blandt for å sjekke at alt er bra med oss. Jeg hører han den dag i dag, og den dag i dag, når morfar skal ned i nøstet..stopper han opp innimellom, kikker seg rundt før han rister litt på hodet og går videre. Da han hadde Tommy med seg, stoppet han opp, kikket seg rundt for å se om Tommy var med eller hvor han hadde stoppet for å tisse… så vi er nok ikke de eneste som f
øler at Tommy er i huset..men vi er kanskje de eneste som tør innrømme at vi fortsatt hører han, meg, min kuisne og de andre som etterhvert har merket en del undelige ting om natten hos mormor og morfar. Vi er ikke redd, for Tommy er jo bare der for å passe på oss.

For nøyaktig 6 år siden, fikk jeg min egen hund til bursdagen. I dag fyller jeg 23 og Lexie fyllte 6 år i Juli. Hun er ingen Tommy, hun er en helt annen hund enn Tommy, men jeg vil ikke at Lexie skal være Tommy heller. Lexie er akkuratt så fin som hun er selv, men hun liker seg ikke hos mormor og morfar, ikke sover hun om natten, tusler rundt og er småskvetten.. hun er ikke slik NOEN andre steder, bare hos mormor og morfar. Det har ingenting med at hun ikke liker menneskene som er der, jeg tror hun ser Tommy sitte og vokte over oss… Hun er jo vant til å sove i min eller mamma sin seng, hun er vant til å sove på samme rom som oss, på gulvet og under sengen også.. men hun er kanskje redd for å gjøre det når det er en annen som bytter mellom senger om natten. Lexie er ingen Tommy, men Lexie er den beste hunden i verden, og jeg håper, at hun som Tommy, kommer til å passe like godt på meg som han etter hun er borte fysisk. Selv om det er en dag jeg ikke liker å tenke på…

Og der har man Veronicas tanker etter å ha sett filmen Marley & Me på bursdagen sin… lettrørt jeg? not at all.. 😉

Hva har dere bloggere/lesere gjort en lørdagskveld?