the wolf pack, feeds on fear….

Bildet fra weheartit.com

Jeg har blitt utsatt for det, jeg har måtte være ufrivellig med på det og jeg hater det. Skolene sier de skal gjøre noe med det, politikerne snakker om det men handler ikke og fler og fler driver med det. Nei, jeg snakker ikke om facebook men om MOBBING. Det er et tema som stadig kommer opp, og det er like aktuellt nå som det alltid har vært. Hvorfor gjør man dette mot hverandre? Spesielt dem på slutten av barneskolen og begynnelsen på ungdomsskolen. I den mest sårbare alderen. Mange sliter med puberteten og eget selvbilde, kroppen forandrer seg og gjerne ikke helt i takt. Man går med voksesmerter osv. Trenger jeg egentlig si mer? vi alle går igjennom det samme, dem som sier de går igjennom en uproblematisk ungdomstid og har et helt avslappet forhold til alle forandringer som skjer i kroppen, den tror jeg ikke på.

Spørsmålet mitt er, hvordan kan mennesker ha det godt med seg selv når de gjør livet surt for andre mennesker? Det sitter sikkert et mangesifret antall barn i Norges land og andre land som gruer seg til å gå på skolen hver eneste dag. Da gruer de seg ikke til leksene eller de vanlige skoletimene. Nei, de gruer seg nok mest til før det ringer inn til første time, til friminuttene og gymtimene. De gruer seg til å bli fysisk og psykisk plaget av klassekameratene sine eller andre skolekamerater. De gruer seg til å få kommentarer på utseende og klærne de går med eller væremåten de har, negative kommentarer. De gruer seg til å få kommentarer som er negative i forhold til familien sin. Ja, jeg kan legge ut i det uendelige, men tror alle vet hva mobbing er.

Hvor er foreldrene til mobberne? Hvor er lærerene? Hvorfor er man så grusomme med hverandre? Er de blind for det som foregår i skolegården? Har foreldrene så høye tanker om barna sine at de ikke tror at de mobber noen? Får mobbeofferne nok støtte eller blir de stemplet som «sladrehanker» eller en plage?

Jeg har opplevd å bli mobbet, av elever og jeg fikk oppleve på kroppen hvordan det er å bli mobbet psykisk av en lærer. Det er ikke en følelse man har lyst til å kjenne på og man unner ingen den følelsen, til og med unner man ikke den følelsen til dem som mobber. Læreren min fant hele tiden noe å hakke på meg for. Uansett hva som skjedde av negativt i klassen, om to klassekamerater kranglet, så var det jeg som fikk skylden for krangelen dems. Skjedde det noe i paralellklassen fikk jeg skylden for det også. Vi sang masse i klassen, men om det var noen som sang feil på teksten eller begynte før man skulle, så fikk jeg skylden for det. Og slik gikk det i to år, fra 6-7 klasse. Heldigvis har jeg hatt en mor som har stått masse på for meg, både når jeg ble mobbet av klassekamerater og lærer. Men faktisk ble problemet med læreren værre den dagen mamma først tok ting opp. Måtte gå direkte til rektor for å få respekt fra læreren. Endte opp med at læreren ikke snakket til meg, jeg bare var der.. men likevel ikke. Men var mye bedre det enn når hun snakket til meg. Gikk til et punkt der ting ble nok og jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, men som sagt har jeg hatt en utrolig støtte fra mamma og kom meg igjennom det. Dessuten hadde jeg en helt unik lærer i 8-10 klasse, selv om jeg ble en del mobba på ungdomsskolen også, så tok den nye lærerinnen min ting alvorlig. Det jeg ble mobbet for av elever (som begynte faktisk i 1 klasse og gav seg litt i 10 klasse) var at jeg ikke var så tynn som alle de andre jentene. Jeg fikk klengenavnet Tjorven og Miss Piggy og det værste var gymtimene og friminuttene.

Har kommet meg over det nå, merker jo at ting tar tid og tiden leger sår, noen sår tar lengre tid enn andre og noen litt lettere å «pirke» opp igjen enn andre. Men det som virkelig er noe som jeg lever lenge på er at dem som mobbet meg den gangen, er dem som sitter uten utdannelse og fast jobb nå. Jeg klarte meg, jeg har utdannelse og jeg har fast jobb. Jeg kan gå forbi dem med hevet hode og har egentlig bare lyst til å si at: jeg ble faktisk sterkere av det du utsatte meg for.

Tenk dere om før dere bemerker andre negativt. Ta dere heller en titt i speilet og finn feilene på dere selv, enn å finne deres egne feil hos andre og plage andre. Vi har nok hat og krig i verden, vi er den neste generasjonen, og har ikke vi tenkt til å leve i fred?

Flere som har blitt mobbet? Lurte på om det er noen som vil fortelle sin historie, send meg en mail på evenangelsfallsometimes@gmail.com så kan jeg legge den ut på bloggen. Om dere vil være anonyme er det helt ok. Skriver du din egen historie på din blogg, skriv linken i kommentarfeltet. La oss ta opp kampen mot mobbing en gang for alle. Ingen fortjener den påkjennelsen av å være et mobbeoffer. Ingen mennesker er bedre enn andre, og det er dem som tør å stå for dem de er og ha sin egen stil og velger sin egen vei som faktisk er tøffe. Ikke dem som mobber.

Igjen legger jeg ved en sang av Maria Haukaas Storeng som har en sterk tekst, som går på akkuratt det om mobbing. Hør nøye på teksten:

Har du mobbet noen?

Veronica S