Missing piece in a puzzle…

Så et program på NRK3 i går kveld som virkelig skulle sette en del følelser i sving hos meg. Noe som jeg har fortrengt ganske lenge, som er en stor del av den jeg er. Noe som bare gjør meg trist…

Meg og Garptor<3

Da jeg var 5 år gammel ble jeg angrepet av den basillen som mange jenter i 5-10 års alderen blir angrepet av, nemlig hestebasillen. Bedre kjent som hestedilla. Hjemme håpte de på at dette var en fase jeg ville vokse ut av, men den dag i dag husker jeg navnet på omtrent alle hestene jeg har vært borti. Første hesten jeg satt på og datt av samme dagen var shetlandsponnien Molly. Den første hesten som bet meg var islandshesten Pito. Den høyeste hesten jeg noen gang har sett het Delinn Titan, og den første hesten jeg red på rideskolen var blandingsponnien Julius. Pinto var den første ponnien som slengte meg av i et hinder på rideskolen, Amigo var den første ponnien som slengte meg av på ridetur på rideskolen og Sjurnix var den første hesten jeg hoppet 1,15 hinder med. Julius var den første hesten jeg la min elsk på og hjertet mitt fikk et stort hull da jeg måtte slutte på rideskolen.
Ikke minst het den første og beste hestevenninnen min som jeg har den dag i dag Elisabeth, som jeg kjente fra da jeg var baby, men som jeg fikk fantastisk god kontakt med da jeg var 5 og hun var 7.

Da jeg begynte på skolen fikk jeg kjenne mobbing tett på kroppen og eneste stedet jeg var virkelig fri var da jeg var med hestene. På rideskolen var det lite mobbing, var noe men det var ikke mye hakking på meg. Jeg er ikke en person som liker å skryte av meg selv og har vanskelig med å ta komplimenter, MEN jeg var faktisk utrolig god når det kom til riding. På rideskolen var jeg den beste på mitt kurs og jeg glemmer aldri at ridelæreren kalte meg et naturtalent i sprangriding og ville ha meg til å satse masse på sprangen. Det var sorg den siste dagen på rideskolen, jeg fikk ikke fullført det jeg ville, å bli best i sprang. Mye riding ble langt på hyllen en stund, men jeg hang fortsatt med Elisabeth.

Så kom dagen da jeg ble truffet av Amors piler, den dagen jeg skulle være med Elisabeth og faren hennes i stallen for å hilse på Elisabeth sin nye hest: GARPTOR. Da jeg så vidunderet stå foran meg tok hjertet et ekstra hopp og jeg var solgt. Den vakreste skapningen noen gang, og lite visste jeg at han skulle få en stor innvirkning på meg. Han var unik. Skal ikke gå så mye inn på det, men gjennom han opplevde meg og Elisabeth mye moro. Mange torsdager og andre dager på Bergen Travpark, lange dager og helger i stallen og et vennskap som vokste og ble tettere, mellom tobeinte og firbeinte.

Det ble en ny pause fra hestelivet, en gang mellom da jeg var 12-16 år. Jeg var innom riding innimellom så ridingen ble ikke helt langt vekk, men det ble annerledes enn før. Garptor var en liten periode på travparken før han ble sent som fôrhest til en annen jente. Hvorfor kan jeg ikke gå nærmere innpå her. Kan bare si at ting ble veldig trist en langt periode. Var med Elisabeth en del på travparken innimellom selv om det var langt mellom hver gang.

Det året jeg fyllte 17 begynte et nytt kapittel i livet mitt, husker det var en dag i begynnelsen på august 2003. Jeg skulle være med Elisabeth på travparken der hun skulle jobbe og vi var der fra 07:30 om morgnen til kanskje 21:00-tiden på kvelden. Da jeg kom inn døren der jeg bodde da kastet jeg et raskt blikk på min bror sitt rom der datamaskinen vår stod og fikk øye på en hund på skjermen. Jeg ble møtt av en mamma og en lillebror med lure smil om munnen da jeg spurte ut av det blå om vi skulle få oss hund. Svaret var at de ville egentlig holde det hemmelig til 17 års dagen min i september, men det ble til at de måtte avsløre det. 3 September 2003 fikk vi hunden Lexie og hun skulle bli min billett inn igjen i en fantastisk hesteverden og en billett til å rømme fra virkeligheten en gang i blandt. For det skjedde en del ting i livet mitt da jeg var 17. Skilsmisse mellom min mor og min far og jeg fikk diagnosen Leddgikt.

Før skilsmissen var min mor og min far en tur med valpen Lexie i et turområdet der vi bodde før. Veldig populært turområdet blandt hundemennesker. Der traff de en dame med to hunder, en valp som var 2 uker yngre enn Lexie og en gammel hund. Tinka og Tara. Første møte med min nåværende «Tante» Kari. Det ble til at hun og mamma vekslet telefonnummer, slik at de kunne møtes og valpene kunne få være litt sosiale. «Tante» Kari ble også en god støtte for både meg, mamma og min bror under skilsmissen. Etterhvert som jeg ble kjent med henne, viste det seg at hun var hestedame til sin hals. Hun hadde hatt en del hester opp igjennom og hadde dem faktisk i garasjen der hun og hennes samboer bodde. På daværende tidspunkt hadde ikke «Tante» Kari hest, men kjente en hel masse hestefolk.

Et år eller noe senere ble jeg med henne og hennes niese opp i en stall for å være med å ri. Der stod det nemlig en stor svart hest med navn Spretten som jeg skulle få låne. Mine litt rustne rideegenskaper ble hentet fram igjen, hvertfall det jeg kunne huske og jeg fikk frihetsfølelsen i kroppen igjen da jeg galopperte med Spretten for første gang. Bekymringer, slengkommentarer og tristheten ble borte i noen timer og det var deilig. Jeg var med «Tante» Kari noen ganger i stallen og en dag ringte hun og sa at den andre hesten til dem som eide Spretten var kommet i stallen, så meg OG hun kunne ta oss en ridetur sammen. Denne nye hesten viste seg å være min nåværende elskede Rigel. Jeg begynte å ri Spretten på den turen, siden det var han jeg kjente. Spretten var «Tante» Kari sin drøm, så ettervert så byttet vi og jeg fikk sitte på Rigel for første gang. Synes han var like herlig som Spretten, så de andre gangene vi var på tur ble det Rigel jeg red. Jeg ble mer og mer kjent med de to hestene og jeg nøt det.

Det var nesten to år etter jeg fikk spørsmålet om jeg ville være fôrrytter på Rigel eller Spretten og om jeg hadde en venninne som kanskje ville være fôrrytter med meg til en av hestene. Jeg som da hadde fått meg en kjempegod venninne via å være storfan av Maria Haukaas Storeng, spurte Anne-Birthe om vi skulle bli forryttere sammen. Hun som jeg har stor interresse for hest og hun skulle slutte på rideskolen, så det ble liksom en veldig god løsning for begge to. Ikke bare skulle vi få holde på med hest, men EN hver og sammen. Jeg kunne ikke vente til Anne-Birthe skulle få møte de to vakre dyrene og til vi skulle finne ut hvem som skulle ha hvem av hestene.

Det var bursdagen min, 19 års dagen min vi skulle begynne vår første dag som fôrryttere, så god tid i forveien var meg og mamma og handlet utstyr til meg. Tidlig bursdagsgave, det ble ridebukse, ridejakke, hjelm og ridebag og jeg var overklar. SÅ kom telefonen, en trist «Tante» Kari i andre enden som nesten ikke fikk frem et ord. I mellom hikstene fikk hun frem av Spretten hadde blitt sparket av en annen hest på beitet og hadde knekt foten. Han ble avlivet på stedet. Jeg sank ned på kjøkkengulvet og bare gråt jeg og. Fikk mellom tårene sendt en tekstmelding til Anne-Birthe, som hadde gledet seg til å treffe hestene. Løsningen ble at vi skulle få Rigel og en annen hest på stallen Siremo som våre hester. Det ble fort bestemt at Anne-Birthe skulle ha Siremo og jeg Rigel, for etter å ha prøvd Siremo fant vi ut i sammen med eierene at han var en for sterk hest for meg, siden leddgikten satte sine preg på kroppen min, mest i armer. Åh så mye gøy meg og Anne-Birthe har hatt det med de hestene. Innimellom der kom Garptor tilbake i meg og Elisabeth sine liv, og tidsnok til at Anne-Birthe fikk møte min første kjærlighet. Han kom tilbake men ble der i noen måneder før gamlemann måtte avlives fordi han var syk, men heldigvis noen flotte måneder med nydelige turer jeg alltid kommer til å huske.
Jeg ble etterhvert mer og mer knyttet til Rigel. Siremo måtte også reise, han ble solgt og Anne-Birthe fikk bli godt kjent med Borken, som ble en knakenes herlig hest som satte store spor i både meg og Anne-Birthe. Det ble liksom firkløveren på tur, Anne-Birthe på Borken og jeg på Rigel, fy så gøy vi hadde det.

Borken flyttet med eierene sine og Anne-Birthe begynte på vetrinærutdannelse i Irland. Det ble meg og Rigel tilbake, for jeg bannet meg på å fortsette. Jeg fikk en kjempegod venn i Even som er sønn av Tove som eier Rigel og han fikk etterhvert sin egen hest som heter Matthijs så det ble mange morsomme turer på oss. Så kom beskjeden fra legen, jeg måtte ta meg en ridepause. Med tungt hjerte ble det noen måneders pause fra hesteryggen, men var en del på besøk for å ikke miste det med hest. Var med Elisabeth til der hun gikk i stallen og, så det ble holdt ved like.
Jeg startet med Rigel igjen etter pausen, men lykken ble på knappe 6 måneder da jeg måtte gå ned til å ha han kun 2 ganger i måneden, og ikke 1 gang i uken, som utgjor 4 ganger i måneden. Det skulle også vise seg å være kortvarig, for leddene mine ville bare ikke bli bedre. Nå har jeg hatt ridepause siden begynnelsen av November i fjor og jeg merker at jeg verker etter å komme i salen igjen. Ikke har jeg sett Rigel siden begynnelsen på Januar i år heller. For denne siste gangen med rideforbud av legen har jeg tatt svært tungt. En stor del av livet mitt ligger på hyllen, men så pass i øyefallende at jeg tenker på det hver dag. Jeg kjenner klumpen i halsen komme bare jeg ser en hest, og når jeg ser bilde av Rigel på facebook med den andre fôrrytteren på ryggen så stikker det ekstra masse i hjertet. Så helt enkelt har jeg ikke klart å ta bussen til stallen for å hilse på, fordi det gjør så vondt når jeg ikke vet når jeg kommer meg i salen igjen. Tove er verdens snilleste, jeg vet jeg er velkommen når som helst bare for å ha tid med Rigel og pusse og kose med ham. Men det er så vondt å vite at kanskje tiden med å ha ham en gang i uken som egen hest er forbi. Stallarbeidet er kjempetungt for meg og selve ridingen kan være mer skadelig for leddene mine. For jeg skal ikke ha rykk i høyre håndledd.  Det er vanskelig å unngå når man holder tøyler. Ikke minst om man faller kan det få konsekvenser, for man tar seg jo gjerne for i refleks når man treffer bakken. Når jeg til tider har store problemer med å børste min egen hund, så er det vanskelig å rote i en pussekasse for å børste en som er en del større enn min skjønne hund.   Og for meg så kommer faktisk hunden i første rekke, selv om hestene var der først.

Merker at jeg skulle vært i stallen og hilst på, lager meg gjerne dager for meg selv jeg skal komme meg opp for å si hei til den store kloke firbeinte koseklumpen som står og kanskje venter på meg. Men jeg feiger ut hver gang, for jeg vet at det venter noen liter med tårer, som kommer til å renne i strømmer når jeg ser godgutten. Ikke minst savner jeg Tove og Even kjempemasse også, snakker jo med dem, men mest på meldinger og facebook, for jeg vet om jeg plukker opp telefonen så får jeg ikke frem et ord, men bare kommer til å hikste.

Det er da jeg tenker, hvorfor skulle jeg få leddgikt? Hvorfor må jeg legge en del av meg selv på hyllen i hensyn til en sykdom som stjeler fra meg funksjonen på MINE ledd? Vil jeg noen gang få medsin som kan ta bort smertene i hånedleddene mine så jeg i allefall kan få være litt på hesteryggen og litt aktiv i stallarbeid igjen?

Vet bare at om jeg ikke hadde hatt hunden min, musikalforberedelser og nytt Maria Haukaas Storeng album å se lyst på nå, så hadde jeg nok til tider vært enda vanskeligere å ha med å gjøre…

Meg, Rigel & Lexie

Har du måttet legge en stor lidenskap på hyllen fordi du rett og slett av forskjellige grunner ikke kan holde på med det lengre?

Veronica S