Gjesteinnlegg…

Hei alle sammen, dette er bestevenninnen til Veronica som skriver, Anne-Birthe heter jeg. Ble spurt for en god stund siden om å skrive et gjesteinnlegg, men utsatte det til sommeren fordi jeg var opptatt med studier, og nå når det har blitt august er jeg endelig i gang med å skrive. Jeg er generelt litt for flink til å utsette ting…

Nå kan jeg ikke akkurat kalle meg verdens beste venninne i og med at jeg stakk til Irland for å studere i 5 år etter å ha fullført videregående, men likevel har jeg i Veronica en venninne som;

Det føles som jeg har kjent hele livet, selv om det ”bare” er litt over 5 år, og som det aldri føles som mer enn noen dager siden jeg sist var med, selv om kan ha gått flere måneder.

Aldri har kommet med noe annet enn støttende ord når det gjelder at jeg tilbringer halve året i et annet land.

Har en sjette sans på når disse støttende ordene virkelig trengs, slik at det alltid kommer en melding på mobil eller data når alt er kjipt.

Sender en ”Jeg savner deg”-melding, når hun egentlig ville vært i sin fulle rett til å skrive ”Husker du i det hele tatt at landet Norge fremdeles eksisterer?! Se til å gi et livstegn din selvsentrerte ku!”.

Er god til å lytte, uansett hvor mye uinteressant jeg lirer av meg, og hun er virkelig en man kan stole på.

Alltid er ærlig, men aldri sårer.

Deler flere interesser med meg enn noen annen jeg har møtt. Burde enten vært skremmende at en annen kan være så lik, eller en lettelse og bekreftelse på at jeg hvert fall ikke er alene om å være sær/sprø/spesiell.

Som jeg kan være så synkronisert med at halve setninger er nok, og spontan-dansing og vår spesialitet; danse-miming blir synkront.

Har en herlig, smittende optimisme og positivitet rundt seg. Sånne mennesker er det godt å ha rundt seg!

Alltid er der for meg, og jeg håper du vet at jeg alltid vil være der for deg Veronica.

-Anne-Birthe